De sku bo folk i husan...

 

 Jeg slutter aldri å undre meg over hvorfor gamle hus

 blir stående og forfalle. 

Grunnene kan jo være så mange; de som bodde der hadde kanskje ingen arvinger, de som arvet kan ha ha kommet i en livssituasjon der de ikke har hatt muligheter til å holde et gammelt hus ved like osv. Det er jo fullt forståelig, men på et eller annet tidspunkt burde man tatt affære og solgt til noen som hadde mulighet til å sette huset tilbake i den stand det engang har vært i. 

Fortrinnsvis burde jo dette skjedd før jobben med å restaurere huset blir altfor overveldende og økonomisk vanskelig.

 Vi kjenner jo grunnen til at "Huset i Lunden" ble stående og forfalle i mange år, og lignende historier finnes det nok mange av rundt om. Vi har sett hvor mye lettere jobben vår hadde vært om huset ikke hadde stått så lenge uten tilsyn, for gamle hus er jo i utgangspunktet solid bygget av gode materialer.

Huset på bildet har mange likhetstrekk med vårt hus slik det var da vi overtok det, men jeg er redd forfallet har kommet litt for langt her til at noen vil sette igang en redningsaksjon...  

Tar man en titt inn de knuste kjøkkenvinduene ser det ut som det ble forlatt i all hast. Hjulvispen er fortsatt montert på disken og kaffekjelen står klar. Den gamle kjøkkeninnredningen er bygget til dette kjøkkenet, og noen valgte den fineste lyseblå-fargen til skapdører og skuffer.

 Lurer på hva de hadde syntes om at rommet de tilbragte så mye tid i nå er i fritt forfall slik som resten av huset? 

Den heklede kjøkkengardinen ligger henslengt på kjøkkenbordet,

og i skapet står alt som det gjorde den dagen huset ble forlatt.

 Gryten som ligger utenfor huset har nok gjort sin misjon med å varme utallige liter vann til familien som bodde her,

 akkurat som huset selv har utspilt sin rolle. 

Vi går litt tankefulle herfra, og håper innerst inne at neste gang vi legger turen forbi vil vi se spor av at noen har bestemt seg for å gi huset en ny sjanse. Det er jo lov å håpe ;-)

Ha en fin februaruke :-)